Eventyret har begynt...

Møkkete og sliten Stian

Eller det er i hvert fall på god vei til å bli et eventyr. Jeg føler at vårt eventyr starter ikke helt slik som alle andre sine eventyr. Når jeg leser andre sine seileblogger kan jeg lese om hvordan alt er planlagt. Som regel går jo ikke alt etter planen men det virker som alle har en nøye gjennomtenkt plan. Slik er det ikke helt for Crew’et til Carmen. Vi lager planer litt mer underveis, men akkurat i det øyeblikket jeg gikk på båten igjen i dag, fikk jeg helt hakeslepp, ble matt og viste ikke helt hva jeg skulle si. Dette skal jeg komme tilbake tilJ

Dagen i går var en lang dag med reising. Mamma var så snill og kjørte meg til flytoget som gikk klokken 4, jeg ordnet med bagasje og kom meg på flyet. Ingen problemer. Og det var fryktelig rart å sitte der på gardemoen og vente. Jeg prøvde å lese litt, men ente opp med å sitte å stirre ut i ingen ting og se på folk. Det var symøteturer, buisness folk, par som skulle på tur osv. kanskje skulle de på kjempe spennede reiser, men mange av dem hadde nok også med seg en retur billett… Det var så rart at jeg reiser for å bli!

Lange avstander på flyplassen i Frankfurt

Resten av reisa gikk fint og når jeg kom til flyplassen i athen, var jeg jo lommekjent. Spradet over til togstasjonen og tok toget inn til sentrum, hvor planen var å bytte til trikk som kunne frakte meg til marianen og gutta boys. Jo nærmere vi kom sentrum, desto mer overfylt ble toget, og jeg begynte å ble temmelig nærvøs for hvordan jeg skulle komme meg ut på riktig stopp med kjempe baggen, trillekoffert og sekken som holder på å gnage av meg skuldrene. Mirakuløst gikk det ok, jeg kom meg av, pustet lettet ut, og spradet videre over til trikken, skal betale for biletten, men der var det ingen lommebok. Shit. Den har noen da elegant fjernet fra veska mi mens jeg styret med å komme meg ut av toget. Denne personen er nå 100 euro rikere, har en hel haug med legitimasjon på at han er meg, vet hva slags briller jeg skal ha, studerer på høyskolen i kongsberg gjør de nok og. For ikke å glemme coop kortet.

Obligatorisk flybilde, check!

Ja, ja jeg får ringe gutta og be noen møte meg. Fisker frem det greske telefonnummeret til Kenneth og trykker ring. Pip pip pip. Nehei, de har vel ikke på telefonen, det var jo flott tenker jeg. Ringer mamma: pip pip pip. Det viser seg at jeg ikke kan ringe med telefonen min i grekerland. På dette tidspunktet har jeg sovet to timer i løpet av natten, reist fra mamma (reist fra mammaen min!!!) kl 03:30, klokken er nå 18:30 (norsk tid) og truende tordenskyer samler seg over pikk-pakk eselet som jeg var. What to do? Det frister mest å sette seg på haugen av bagasje og grine, men jeg prøver å samle meg og går bort til rekken med taxier. Forteller at jeg har mistet lommeboken, har ingen penger, og lurer på om han kan kjøre meg til hotellet der kjæresten min kan betale. Det er bare det at telefonen min virker ikke, så jeg må inn på hotellet for å få han til å komme ut. Joda det går fint, sier taxi-mannen, bare sett igjen noe bagasje i bilen min mens du går inn. Ja klart, min tillit til det greske folk er synkende, men akkurat nå, så lenge jeg har min Iphone (som for øvrig lå rett ved siden av lommeboka og i faresonen) og PC er jeg fornøyd. På veien sender jeg to desperate tekstmeldinger til Kenneth som tydeligvis kommer frem, for de sto på fortauet og ventet når vi kom frem.  

Tro det eller ei, alle klærne mine finn plass!

Gutta skifter luker:)

Så var det båten. Når jeg begynte på denne innlegget var jeg mer påvirket av kaoset enn jeg er nå, det er kanskje ikke så dramatisk som det hørtes ut i begynnelsen. Hehe. Pluss at vi har hatt en hel dag på å ordne litt som også har hjulpet. Det største problemet er at de som jobber på båten, gjør en elendig jobb. Når Stian fortalte meg dette mens jeg fortsatt var i Norge, trodde jeg det bare var Stian sine perfeksjonist og snekker/alt-mulig-mann øyne som så dette. Men det viser seg at de faktisk gjør en helt elendig jobb. De ødelegger og griser til mer enn de fikser pluss at de jobber en to timer om dagen eller noe, men de skal nå ikke gjøre noe mer for oss. Stian har heller gått bort til de arbeiderne på plassen hvor han ser resultater og leid inn en ny mann. Han skal vi heller ikke betale på forskudd, men skal vurdere pris etter at vi ser resultatet. Stian og Kenneth fikser selv alle vinduene som skal byttes, båten skal poleres og vaskes både utvendig og innvendig. Og ellers gjelder det å få orden på ting, og finne plass til alle tingene våre.

Planen var at båten skulle bli sjøsatt på lørdag (som var), men nå kommer ikke båten i vann før kanskje tirsdag neste uke. Dette er på grunn av damen vi har kjøpt båten av som visstnok må ned hit for å signere på ett eller annet. Derfor bor vi nå på et middels fint hotell, med Wifi (weee!), kort vei til havn og yndlings spisested, ganske stort rom med to soverom, kjøkken og stue. Så her kan vi fint bo de neste dagene.

Puh, dette ble mye skriveri, og enda sitter jeg nesten med mer på hjertet. Skriver sikkert mer i morgenJ litt lettere nå som vi har wifi! 

Begynner å få litt mer orden, og Marius hjelper til.

 - Christine