Papirarbeid

Stian har nå fått kontraken tilsendt, signert av selger. Den ser bra ut og tar for seg de fleste spørsmål, så den er bare å signere og sende tilbake. Så nå er det ikke så fryktelig lenge til vi eier en båt! Noe av arbeidet som skal gjøres på den blir også straks satt i gang. Jo fortere de starter, desto fortere kan vi få den i vannet. Og det hadde vært greit om den var det om ikke sånn fryktelig lenge... Stian og Kennteh planlegger å reise på mandag alt! Tiden går fort. Dette er jo overtagelsesdatoen for huset, så Stian må bare være her for å skrive under på strøm- og vannforbruk, gi fra seg nøkler og så reiser de!

Jeg er veldig spent på om han rekker alt han skal ordne før mandag, og minst like spent på om de får plass til alt i bilen! Her har jeg mine tvil, men jeg får vel bare stole på guttas logistikkkunnskaper:) I dag reiser de inn til Oslo for å hente en del utstyr vi har fått tilbud på. Tingene vi skal kjøpe her hjemme er radar, kartplotter, vindgenerator, solcellepanel, VHF og AIS sender (som alt skal inn i bilen). Håper de pakker sammen tingene som de gjør på IKEA.

Carmen kake, Marius og kofferten hans

Ellers så må vi ha tak i en billakkerer! Stian har jo pusset ned store deler av bilen sin for å sende den til lakkering, men så plutselig hadde ikke lakkerings-mannen tid før om flere uker... Noen som kjenner noen?

Jeg flytter hjem til mor på mandag og skal bo der frem til Stian og Kenneth har kommet frem. Da bestiller jeg første flybillett nedover. Og jeg mener FØRSTE!




De siste dagene har vi hatt de siste samlingene i huset. På fredag var min familie her og spiste pizza. Farfar kikket litt skepisk og fant ut av at jeg egentlig ikke hadde laget noe som helst selv, alt var halvfabrikata, men den var alikevel godkjent:) På lørdag inviterte vi venner til "bon voyage" - fest, og huset står fortsatt! Vi har noen glass mindre, men det betyr bare at vi har mindre å pakke bort:) Men det var veldig koselig, Carmen av Marius Muller gikk selvfølgelig opp til flere ganger... Og i går var familien til Stian her, spiste kake og tok med seg litt gi bort møbler. Koselig og praktisk. Jeg prøvde iherdig å få lille nevøen til Stian å kalle meg for tante, brukte alle mine triks, holdt igjen kake til han sa det, men nei! Han kikket bare på meg med dådyrøyne og et lurt smil til jeg fikk dårlig samvittighet og måtte gi han mer kake:) Vi får heller fortsette treningen over Skype.

Tusen takk:)

Veronika og Marius<3

 - Christine