En grunnstøting, en mindre i mannskap og en ny tidssone

Her er vi nå! Den blå seilbåten er liksom oss. Bildet er hentet fra "her er vi nå" siden, som jeg skal prøve å holde litt oppdatert. 

Når vi skulle reise fra forrige havn jeg skrev om, grunnstøtte vi! Og det hele var egentlig ikke så dramatisk. Jeg kjørte ut av havnen og rett i en sanddyne. Selvfølgelig var det jeg som styrte når vi for første gang skulle gå på grunn. Jeg mener jo at disse to tingene ikke har noe med hverandre å gjøre… Vi prøvde å gi litt gas i revers, Stian hang litt i bommen utenfor båten for å få den litt mer på skrå, men vi flyttet oss ikke. På dette tidspunktet står en fisker på moloen ved siden av og prøver å gestikulere at vi må kjøre lenger mot venstre når vi skal ut. Dette hadde vi nå allerede fått med oss på en måte. Jan Håvard har akkurat våknet, kommer opp, setter båten i full revers og vi sklir av. Det hele med rolige bevegelser som om han ikke har gjort noe annet. Så durte vi videre smertefritt i stekende sol til Crotone. Der fikk vi endelig i oss litt pizza! Og mens vi venter på maten, oppdager jeg at vi har jo krysset en tidssone. Dette pratet vi om før vi dro fra Hellas, men glemte det liksom litt underveis. Så denne dagen vant vi en timeJ

Tøff i pysjamas?

Neste dags etappe ble også fryktelig lang. Kartplotteren lurer oss litt her i Italia og sier at det finnes flere havner enn det egentlig gjør, så igjen legger vi til i mørket i en havn som het Rocelle Ionica. I ettertid er det deilig å ha flyttet seg såpas langt, men der og da, når vi er klare for å gå i havn og finner ut at den ikke finnes, syns jeg det er litt tungt å vite at det enda er noen timer igjen. Men da smaker ankerdrammen enda bedreJ Etter litt pusling på nettet og noen kaffekopper, durer vi av gårde igjen. Denne gangen litt mer sikre på at det er en virkelig havn vi legger kursen mot. Men nei. Nok en lang etappe. Og vips var vi rett ved Messina stredet!

Nærmer oss messina, og her tror vi at vi ser Etna i bakgrunnen...

Dette var derimot en skikkelig dritthavn. Det var mye vind når vi skulle legge til og Stian sleit en del med å manøvrere båten i et litt for trangt havnebasseng. I mørket. Og når vi bare akkurat har satt oss ned og pustet litt ut, ser vi ei rotte på kaia. Så sant jeg ikke våkner med den skal jeg sove godt i natt tenker jeg. Sliten etter flere dager med seiling/motor seiling. Vi hadde og avtalt at neste dag skulle vi bare sove til vi våknet. Men nei, ti på sju sto en taxi mann og skreik til oss. Han sa noen gloser han hadde lært på norsk, og la igjen kortet sitt. Ikke fornøyd! Men når vi først sto opp litt senere, hadde han jo lagt igjen noen ferske croissant’er, og da ble jeg litt glad i han allikevel. Spesielt siden vi ikke hadde noe annet frokostmateriale i båten. Etter litt shopping og tråling rundt i byen, var det ut og gjennom Messinastredet.

Dette trodde jeg og skulle bli en utfordring. Det er trangt der, det blåste veldig mye og det er mye trafikk med kryssende ferger og annen større skipstrafikk. Men det kunne ikke vært mindre dramatisk. Vi durte fint igjennom for motor, og møtte et vindstille og flatt vann på andre siden. Havnen vi hadde tenkt å legge til denne gangen, var heller ikke noe for oss, opptur er at det faktisk var en havn. Og det så veldig koselig ut. Isteden reiste vi videre til et sted hvor de lastet opp konteinerskip, med tre kilometer å gå inn til byen. Men det gikk tog inn til Roma derfra, som Jan Håvard var avhengig av for å rekke flyet hjem.

Her ble vi tilbudt en bitteliten bøye, alt for nær land, men se så fint!

Neste morgen våknet vi opp helt alene. JH har forlatt oss. Det har vært veldig fint å ha han med. Han er en dyktig seiler, og trivelig karJ Vi har lært mye av han, flyttet oss langt, og ser frem til å møte han igjen.

Jeg og Stian reiste så videre for å igjen ikke komme dit vi vil. Denne gangen fant vi havna, det var en havn, men ble bedt om å snu ved inngangen fordi den var stengt. Jaja, ny lang etappe. Men denne dagen hadde vi virkelig været på vår side. Vi fikk seilt litt med det nye seilet vårt (gennaker) og gjorde god fart med storseil og forseil. Det ble en fin dag, selv om den og ble lang. Kanskje en av de lengste etappene vi har hatt denne runden. Når vi kom frem til havna, lå det allerede to båter på anker utenfor, så vi slang oss på. Endelig en gratis natt igjen. Det er fryktelig lite egnede ankerplasser langs kysten av Italia så langt, og de neste to dagene finner vi ut av hvorfor. Her bestemte vi oss for å bli hele neste dag, og bare slappe litt av. Og godt var det for vi var jo helt ubrukelige og orket omtrent ingenting. Det var så vidt vi orket å velte oss uti det grønne vannet på 25 grader…

Gennaker seiling:) 

Dagens etappe var ikke fult så lang. I tillegg blåste det litt opp og skylte noen store dønninger inn på ankerplassen vår, så det var greit å komme seg vekk. Det har ikke blitt mye søvn i natt, så helt greit med en litt kortere etappe.

Akkurat nå ligger vi i havn i en veldig koselig by. Litt mer avlappet enn tidligere, mindre trafikk og mindre rotter. Ellers må jeg jo bare skrive at det er fryktelig varmt! Selv om natten har temperaturen begynt å stige, så dynene er pakket bort. Og vi koser oss med fersk pasta og pizza. Italia er veldig bra bortsett fra noen lurehavner og få ankerplasser. I morgen vil vi nok prøve å flytte på oss litt igjen. Martin og Anette kommer jo på besøk, og de lander i Roma 18 juni. Noe vi gleder oss mye til! Stian har lyst å ringe Martin nesten hver dag, bare for å høre hvor mye han gleder segJ