Reisen hjem del 1

Reisen hjem begynte med at vi hadde en hel dag medavslapping i Igoumenetsia, plassen jeg skrev om at vi kom til å reise hjem fra.Vi sjekket nemmelig værmeldingen og fant ut at været skulle bli veldig bradagen etter, og at vinden skulle holde seg stabil og vekk fra land, så slik vilå fortøyd, skulle være trygt. Så vi surret litt rundt i byen, og sløvet litt ibåten. Kenneth gikk å la seg tidlig, mens jeg og Stian satt å så på tv’nfaktisk! Det begynte å bli sent, og vi hadde planer om å gå å legge oss, da vihørte noen merkelige bankelyder. Regnet med at det var noe søppel som slo ibåten, så vi gikk ut for å se. Det vi faktisk så, var jo at vinden hadde snuddog sjøen kom rett inn mot oss sammen med sterk vind, der vi lå litt dårligfortøyd, til en ”havn” ikke helt beregnet for seilbåter i vår størrelse, menheller bitte små fiskebåter. Vi hadde allerede fått noen nye riper i båtenetter natten som var, men siden det ikke var meldt dårlig vær (og vind fra enhelt annen vinkel), tok vi sjansen på å ligge der en natt til. Nå ble jeg allikevelsendt ut for å sjekke værmeldingen på nytt , mens Stian undersøkte om vi haddenoen andre fortøyningsmuligheter.

Værmeldingen viste da 8 beaufort rett inn i havna til littutpå natta. Så da var det bare å kle på seg igjen, og vi tok noen runder rundtområdet, men det var jo ingen andre muligheter. Dette stedet egner seg ikke forseilbåter! Så hvis du er og seiler i området, ikke reis til Igoumenetsia! Alternativetvar da å reise ut i 8 beaufort midt på natta til neste havn som er et stykkeunna, eller ankre opp og sitte med anker vakter. Valget der var ganske enkeltfor meg… Dette var jo faktisk vår første natt kun for anker, og det gikk så åsi smertefritt hvis du ser bort i fra at det var bikkjekaldt! Når det ble lystigjen, kom Kenneth å vekte oss (som hadde hatt siste ankervakt), og vi pakketsakene og reiste av gårde mot Preveza, der vi kunne løfte opp båten. Værmeldingenhadde jo jeg sjekket sent kvelden før, så vi regnet med at det kom til å gåbra. Vår siste seiltur.

Vindindikatoren har vi forresten gitt nytt navn –VEIVISEREN. Den endrer jo retning etter hvert som vi endrer kurs, så viskjønner ikke annet enn at det er meningen at den skal vise veien for oss. Såetter en lang og kald natt, og det eneste vi vil på dette tidspunktet er åkomme frem til Preveza så fort som mulig, kjører vi for motor, og larveiviseren vise veien (og plotteren selvsagt). Litt ut i det fjerne ser vi noenmørke skyer, men værmeldingen sa ikke noe om dette så vi regnet med at det barevar en skur. Samtidig så vi for oss selv nydusjet, varme og i tørre klær omikke alt for lenge. Sakte men sikkert nærmet skyene seg, og kort tid etterhadde vi kraftig vind, himmelen åpner seg og spyr ut en blanding av regn oghagel. Vi har null sikt. Det tar heldigvis ikke lang tid før vi ser blå himmelpå andre siden, og puster lettet ut. Jeg har vært nede og hentet kameraet,måtte ta bilde av gutta i skibriller i drittvær på den siste seilturen, blittkvalm, så jeg tusler ned til teppet mitt og fosterstilling. Her lå jeg i enevighet og kvinnet meg opp til å krabbe inn på soverommet og under varme dyna. Visover helt forrest i båten der det er mest bevegelse, men det går fint så lengejeg ligger stille og lukker øynene. Problemet er å komme seg dit. Dønningenehadde tatt seg opp litt, og magen slår seg virkelig vrang når jeg er i bevegelse,i tillegg til bevegelsen i båten. Ikke det at det er noe i magen, men denvelger like vel å gjøre et tappert forsøk på å presse noen dråper magesyre utpå veien til soverommet. Heldigvis er badet mitt i samme retning.    Etter en ny evighet har jeg endelig kommet megunder dyna mi og Stian sin, fult påkledd, og prøver å sove litt så vi kan komme”fortere” frem.

Der jeg ligger å kjenner på bølgene, må jeg etter hvert stableom armer og bein så jeg ligger som en stjerne i senga, og ikke blir slåttveggimellom. Det begynte med andre ord å bli mer bevegelse i båten, og jegkunne til og med høre vinden i masta.

Ny evighet.

Kapteinen kommer inn med vesten min, og vil ikke at jeg skalligge så knotete til langt foran i båten uten vest. Jeg kikker dumt på han etlite øyeblikk, men skjønner fort at han er dønn seriøs og gir meg. Drar på megden våte seilervesten og pakker meg inn igjen. Det tok overraskende kort tid åvarme opp vannet.

Ny evighet..

Samme vinkel som bildet over, bare minutter senere.. 

Bølgene blir ikke akkurat mindre og jeg må jobbe mer og merfor å holde meg stille. Andre styrmann blir sendt ned som mellommann imaktkampen mellom kaptein og kapteinfrue. ”Kapteinen sier du skal komme opp.” ”Uaktuelt!”,svarer jeg og drar dyna over hodet igjen.

Kort tid etter kommer han listende tilbake, ”han mener det”.Greit greit, jeg kler på meg, og setter meg i salongen nærmest trappa. Detholdt, jeg slapp å gå helt opp. Så der sitter jeg da, og nærmest venter på turtil å hoppe ut i flåta, men tenker ren,tørr, hotellrom, varm, tørr, hotellrom, ren, tør, varm, hotell.

Ny evighet.

Gutta skriker mye rart til hverandre, og etter hvert roerbølgene seg, og jeg våger meg helt opp. Mens jeg satt nede i salongen ogfornektet hvor jeg var, hadde gutta sloss med ti meter bølger, og nærmere 100km/t vind. Dette er litt mye for vår erfaring, og med tungt ror. Det gjaldt ålegge seg riktig i bølgene, det var tungt, lite sikt, og i tillegg må du joholde balansen. Det var en slitsom og skremmende siste seiltur vi fikk! Menrundt klokken 6 på kvelden var vi trygt fortøyd i Preveza med strøm og vann,litt mat, og en anker dramm og tidlig i seng.

- Christine

(følg med for del 2 og 3)